Det er 8 år siden nå.

 

26 september 2008 ble dagen da jeg som 45-åring sluttet å røyke. Røykeslutten var på ingen måte planlagt. Jeg hadde heller ikke noen bestilling inne på å få livet snudd opp ned …

 

– Det var fredag og endelig høstferie!

 

Elevene mine forsvant en etter en, ut døra i klasserommet, mens tankene mine kvernet på hvordan jeg skulle klare å få mest mulig ut av den kommende uken. Jeg skulle kjøre til Sunnmøre i løpet av helgen og gledet meg til en uke med avslapping, og til å treffe familie og venner som jeg ikke hadde sett på lenge.

 

Vel ute i bilen, på vei mot Drammen, var jeg fremdeles opptatt med å planlegge høstferien, men over broen mot Strømsø begynte jeg å føle meg rar og uvel.

 

Å gi en detaljert beskrivelse av den første uvelheten, er ikke lett. Veldig ”Groggy” følte jeg meg i alle fall – og jeg husker at jeg, etter å ha stoppet bilen ved første mulighet, kjente meg stiv i nakken. Jeg husker også at en ”sildring”, som startet i nakken og rant nedover ryggraden, stoppet i korsryggen og på en måte lammet den.

 

Etter at jeg hadde lagt ned setet for å hvile ble det umulig for meg å sette meg opp igjen, uten at jeg dro meg opp ved hjelp av håndtaket i taket . Det skremte meg.

 

I ettertid vet jeg at episoden var forvarselet til noe større.

 

 

For å gjøre en lang historie kort; Etter hvert følte jeg at jeg hadde kommet meg såpass at jeg, hengende over rattet, kunne kjøre den siste kilometeren hjem. Jeg husker jeg parkerte i garasjen, tok heisen opp til leiligheten og fortsatt følte meg ”rar”. Jeg stupte i seng for å slappe av.

 

Hvor lenge jeg lå sammenkrøpet og trakk pusten dypt for å prøve å komme meg, aner jeg ikke. Det er mulig jeg var ”borte” et øyeblikk, men følte meg til slutt klar til å komme meg på bena igjen…

 

I det jeg er i ferd med å sette meg opp, skjer det – en ubeskrivelig smerte setter seg i hodet. At noe er galt, er jeg ikke i tvil om. Heldigvis har jeg tatt med meg mobilen opp i sengen og klarer å slå 113 mens jeg er sikker på at nå kommer hodet mitt til å sprenges. Jeg husker at vedkommende i andre enden, ba meg dra til legevakten og at jeg jamret om og om igjen….. “Hører du ikke hva jeg sier? Jeg har et illebefinnende, å hodet mitt, Å hodet mitt – Vær så snill å hjelp meg…. Å hodet mitt, ÅÅ hodet mitt…”

 

Jeg må ha falt bort, for i det neste er ambulansepersonalet på tråden og jeg får på en eller annen måte fortalt hvor de kan finne meg og at de må ringe på samtlige klokker for å komme seg inn i blokken.

 

Endelig var de der! Satt meg opp, prøvde å få en dialog med meg og klapset meg i ansiktet.  Takknemlig spydde jeg, i massevis…. Før alt ble svart…

 

2 thoughts on “Uten forvarsel

  1. Håra reiste seg av at jeg fikk frysninger når jeg leste om opplevelsen din Else. Håper det går greit med deg nå!

  2. Jeg for min del våknet midt på natten uten grunn. Skjønte at jeg ikke ville sovne igjen, så jeg gikk ned i stuen og lukket døren til gangen for ikke å vekke sambo som skulle på jobb om morgenen. Tar meg en røyk, fremdeles ikke trøtt. Prøver å reise meg fra sofaen for å lage en kopp kaffe. Da kom det en sinnsyk smerte fra både hode og rygg. Og jeg var lam i venstre side. Greide å støtte meg til møbler og vegger og fikk åpnet gangdøren og vrælt på han som sov. Han våknet fort og kom ned. Han ser på meg ett øyeblikk og sier: Satan, har du fått blodpropp eller slag? Og så ringte han 113…….. Det at jeg våknet har nok vært ett forvarsel om at noe holdt på å skje i skrotten min…..

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*
*
Website