Jeg er ikke helt meg selv enda, selv om det tilsynelatende ser slik ut. Noe av det skjulte som slår inn, uten at jeg vil – Det har du jo sett…

 

At små ting blir forsterket og at jeg dermed må kjempe for å ikke vise at jeg reagerer på en eller annen måte. Usikkerheten som plutselig kommer innover meg. Den plutselige angsten som knyter magen, noe så ubeskrivelig.

 

Du ser nok hva jeg mener.

 

Som min venn må jeg derfor be deg om å huske at jeg i utgangspunktet ikke er spesielt sippete eller dramatisk.  Jeg kan rett og slett ikke hjelpe for at jeg plutselig reagerer på småtterier, sånn bortsett fra at temperamentet mitt nok er intakt. Jeg prøver å motarbeide unaturlige reaksjoner, etter beste evne, men det er ikke alltid jeg ser de før i ettertid.

 

Noen sier at slike kognitive problemer vil gå over. Liten trøst det, dersom det skaper “situasjoner” før den tid. – Så jeg er bare nødt til å være åpen om dette, ovenfor dere rundt meg. I håp om litt kreditt når det trengs, og ikke minst for å bli tatt i nakken om jeg roter meg ut på viddene.

Det er slitsomt dette, og det er vanskelig å beskrive hvor hardt og rart det slår mange ganger, men det skal visst være slik en stund…

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*
*
Website