Du ser den ikke, den sorgen som jeg bærer i meg.

Jeg merker den ikke selv hver dag jeg heller, men nå vet jeg at den sitter dypt der inne en plass.

Når den bestemmer seg for å komme frem, er det gjerne fordi jeg er lei meg fordi jeg har møtt enda en begrensning.

 

Når noe leit skjer, så gjødsles og vannes den sorgen som alltid vil bli en del av meg.

 

Noen ganger kommer sorgen gradvis frem og er mild  i styrke. Tårene sildrer stille nedover kinnene. Andre ganger, kommer den brått med en voldsom kraft. Det gjør ubeskrivelig vondt innvendig og jeg klarer ikke å stå i mot hulkingen.

Noe er så forferdelig leit.

 

Smerten er uutholdelig fordi jeg sørger i dobbelt forstand. Den kommer frem den også – sorgen over at jeg aldri blir helt som før og følelsen av at jeg har mistet så mye av meg selv. Jeg sørger ikke bare  over utfallene, men også over hestene jeg måtte gi slipp på, sertifikatet som ikke kan brukes lenger, jobben min og alt det andre som er forandret og som jeg savner som en konsekvens av hjerneblødningen.

 

Jeg husker at fastlegen min prøvde å snakke med meg om fasene i en sorgreaksjon og at han bablet noe om sjokkfase, reaksjonsfase og ja, hva var egentlig alt? Jeg falt av ganske raskt og tenkte; “For noe tull, nå er han helt på jordet…. jeg sørger da ikke jeg, jeg gråter jo nesten ikke, jeg har vært heldig!

Men drøye året etter hjerneblødningen satt jeg en dag på kontoret hans oppløst i tårer og sa at “NÅ tror jeg at jeg kan si at den sorgfasen er her..”

Jeg hadde ikke fått med meg noe av det han hadde sagt tidligere, og han fortalte tolmodig atter en gang, om sorg.  Det hadde endelig begynt å  gå opp for meg hva som hadde skjedd, og jeg begynte å se konsekvensene fordi jeg følte meg så mye friskere.

 

Nå føler jeg meg tryggere på situasjonen og har sett at ting tar tid. . Ja, kanskje masse mer tid…

 

Jeg har egentlig aldri følt meg deprimert, men jeg har innsett at sorgen ikke stikker av og at jeg må finne min måte å leve med den på. Det å skrive dette, var nok en del av bearbeidelsen. Personlig tror jeg at det er viktig å prøve å sette ord på det en føler,og være åpen om det, selv om det er vanskelig.

 

2 thoughts on “Sorg

  1. Takk Wenche, det gjør godt å vite at vi er flere! (Selv om jeg helst skulle sett at alle ble som før..) Det høres kanskje rart ut, men jeg er ikke så sikker på at hjerneblødningen var det verste som kunne skje meg selv om den førte med seg en hel haug av utfordringer. Mennesker har det med å jage…. Vi skal gjøre karriere og omgi oss med mest mulig ting som viser at vi er vellykkede osv…osv…
    Hjerneblødningen førte til at det ble full stopp i en tid – og at jeg måtte begynne på nytt, på en måte. Det nye livet har fått noen andre sentrale verdier for min sin del, og det sies at det er mer ro over meg nå enn tidligere. Hehe, kanskje er det all venting og reising med offentlig kommunikasjon som har gitt meg tid til å reflektere, men der er en haug av muligheter der ute bare vi ikke henger oss opp i begrensningene….

  2. Takk for innlegget. Akkurat slik føler jeg det innimellom og ihvertfall under jobbsøk, når den jobben jeg hadde før hjerneblødning ble “for stor “for meg etter hjerneblødningen. Det er som du sier også, jeg merker sorgen, ikke hver dag men når jeg har møtt en begrensning. Hele tiden må jobbe med å akseptere slik er det og vær glad du er i livetgreia…. Det kan ikke sees på meg heller men inni meg er det blitt en forandring på bl.a sårbarheten og fortere sliten. Men men. Hva kan en gjøre annet enn å velge og lære teknikker å leve med slik det har blitt. Sender deg varme gode tanker <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*
*
Website